Er og bør

Hei Preben. Jeg liker å lese tekstene dine. I hverdagen sliter jeg derimot med et lite dilemma. I likhet med meg selv, er venninnene mine i tretti årene, og i ferd med å bli førti. De som allerede har fått familier har mer eller mindre forsvunnet, bortsett fra barnebildene man ser på Facebook. Den biologiske klokka tikker. Selv om jeg alltid har sagt, slapp av, det finnes nok med tid, så tenker jeg nå at tiden faktisk er i ferd med å renne ut. Å få barn på egenhånd, eller å adoptere, er ikke et realistisk valg for de fleste kvinner. Med andre ord, så er livet i ferd med å ta en vending. Dating er ikke så lett for oss alle, og det kan være vanskelig å finne noen man virkelig liker. Jeg har vel egentlig hatt vanskelig for å sette pris på menn. Hva skal man gjøre? Hilsen M.A.

Hei M.A. Takk for e-post. Jeg prøver så godt jeg kan, og det skal jeg også gjøre ut ifra ditt spørsmål. Ja, hva skal man gjøre? Når jeg har sett andre ta tak i denne problematikken, i artikler og lignende, har man gjerne valgt å vinkle dette som en kamp mellom kjønnene. Hvor urettferdig det er at kvinner opplever å «gå ut på dato» relativt tidlig, sammenlignet med menn, og at samfunnet må slutte med denne urettferdige behandlingen av kvinner. Det er fint at du ikke gjør det, for jeg mener at denne vinklingen er enøyd og tullete. Problematikken har lite med politikk å gjøre, og mye å gjøre med biologiske vilkår vi som samfunn har jobbet iherdig med å ignorere, i skolene, politikken, media, og samfunnsforskningen. Mer om det senere.

Føler man urettferdighet (som kvinne i Norge), vil jeg tro at det er fordi man i overvekt legger merke til et mindretall av menn som kjører Landrover til toppjobbene sine, og overser menigmann som gjør alt riktig, men som likevel kan oppleve å være relativt uinteressant for mange kvinner, ikke veldig langt oppi årene. Også mange menn føler derfor at ting er urettferdig. Begge kjønn legger ofte bare merke til de man synes er attraktive, og overser resten.

Jeg tror at både kvinner og menn på mange måter ble lurt av løftene som lå implisitt i den kulturradikale arven fra syttitallet, som preget oppveksten til mange av oss. Gutter ble fortalt at det ikke var arbeid og status som definerte menn, og jenter kunne gjøre akkurat som mennene. Det som i utgangspunktet var et sympatisk, normativt prosjekt, hvor menn ikke BØR defineres ut ifra arbeid og status, og at kvinner BØR få lov til å gjøre akkurat som menn, gjorde et (empirisk) sprang til ER: Menn defineres ikke lenger ut ifra status og arbeid, og kvinner kan gjøre akkurat som mennene. Men det har hatt konsekvenser.

Var det noen utenfor som holdt individet fanget i de tradisjonelle kjønnsrollene, eller var det dypest sett oss selv? Om vi ble beskyttet fra gamle holdninger, og fikk innprentet noen nye, ville da et nytt og annerledes samfunn utfolde seg? Det var fristende å skylde på samfunnet , og ikke et biologisk rammeverk som som hadde utviklet seg gjennom 40.000 til 100.000 år, for da kunne man tro på at man kunne endre samfunnet i løpet av en generasjon. Ja, kortere tid enn det, om man var ekstrem nok.

Det ser ut som at flere i vår generasjon har oppdaget - etter å ha blitt flasket opp på progressiv pedagogikk - at vi som kvinner og menn fremdeles er fanget i biologiske vilkår. For kvinner er det hensiktsmessig å fokusere på å få barn tidligere i livet enn mange i vår generasjon har gjort. For menn er det hensiktsmessig å fokusere på karrieremuligheter, for menn sorteres fremdeles i stor grad ut ifra hvilke ressurser de klarer å hegne om. Ikke fordi «samfunnet» har gjort det slik, men fordi menn og kvinner fremdeles velger hverandre ut ifra biologisk egeninteresse. Det er fremdeles en kamp om tilværelsen, og vi skaper vilkår for hverandre.

Kanskje det finnes en del menn i dag som angrer på at de ikke tok seg en utdannelse som var mer matnyttig, som ga bedre lønn, og mindre basert på selvrealisering og «egenverdi». På samme måte finnes det nok mange kvinner som lurer på hva i helsike de holdt på med alle de årene hvor de kunne nærmest velge og vrake i menn. Hvorfor huket de ikke tak i en av de flotte karene og fikk seg et barn eller to?

Jeg tenker også at det finnes mange menn i dag som skulle ønske seg barn, uten å ha en partner. Her kan man jo være kreativ, og tenke utenfor rammene av et romantisk parforhold, sammen. En annen mulighet er å invitere barn som ikke er dine, inn i livet ditt. Man kan være en fantastisk tante, til eksempel, og man får igjen det man gir i form av kjærlighet og oppmerksomhet. Helt til slutt så tror jeg man kan leve lykkelig, både med og uten barn.

Du må være logget inn for å kunne melde deg på dette arrangementet.

Kommentarer